Uvanlig tildragelse.

Av og til tar jeg på meg indisk klesdrakt. Da er det gjerne til festbruk. Jeg liker egentlig "kurtan pujama" bedre enn dress, skjorte og slips. Litt oppsikt kan det jo vekke, men inegen negative kommentarer så langt.



En dag er jeg på vei gjennom bysentrum med indisk klesdrakt.
Da kommer det en ung "innvandrer" mot meg.






Jeg ser at mannen er muslim, eller "muselman" som jeg tidligere har vært vant å si.
Han rekker fram hånden mot meg og sier på godt norsk: "Hva heter du, bror"?
Varme strømmer gjennom kroppen min. Henrykt holder jeg hånden hans og sier navnet mitt. Smilende ser han på meg og sier at han egentlig lurte litt på om jeg kom fra Saudi Arabia som han selv? "Nei" svarte jeg "men det er da veldig hyggelig for meg å bli hilset slik du gjør"!
Vi ble stående å samtale videre sammen uten å slippe hverandres hånd.

Han får vite at jeg er født og oppvokst i India, der klesdrakten min også stammer fra. Han liker den.
"Er du kristen"? spør han. "Var faren din militær eller misjonær"?  Jeg sier at han var misjonær, at jeg selv ikke er medlem av noe trossamfunn, men likevel mener at alle religioner har i seg noe livsvisdom som det kan være verd å ha i tankene. Dermed får han vann på mølla og vil berette for meg hvorfor han mener at Islam er uovertruffen med Muhammed som den siste gudbenådede profet. Etter en stund må jeg bare takke for samtalen og haste av sted mot målet mitt.

Den gode følelsen fra møtet med muselmanen vedvarer imidlertid. Hva var det som appellerte slik til meg?
Jo, det faktum at han kallte meg bror! Vi hadde da slett ikke felles foreldre. Trosfeller var vi i grunnen heller ikke. Men likevel bror !


 Er det bare talemåter?  En kulturelt betinget høflighetsfrase?
Hinduer bruker også gjerne "Bhai" (storebror) ved høflig tiltale. Brorskapsfølelsen var sterkere for meg i India, enn hva jeg får til i Norge. Det kan være litt min feil også det.

Uansett gjorde den uvanlige benevnelsen meg godt, uventet godt. Muselmanen hadde lært korrekt norsk gjennom integrerende språkkurs med god uttale, men brukte likevel sin medbrakte talemåte og tiltalte meg på nokså unorsk vis: bror!  Her sier man da ikke det! Jeg håper aldri han blir så språklig og kulturelt integrert at den broderlige attityden hans blir borte.