Julefeiring har det vært noe mystisk ved, for meg, gjennom hele barndommen. Foreldrene mine forsøkte nemlig å holde hemmelig at de pyntet et tre, og la gaver under treet. Først meget sent på julekvelden , kom en tuja inn i stua, når alle tjenerne våre hadde gått hjem.
Jeg kan heller ikke huske om det ble iverksatt noen julebakst hos oss- Likevel står det for meg en helt spesiell smak fra oppveksten. Den dukket plutselig opp i desember måned. Jeg har lett etter den smaken siden i livet, da jeg ble voksen altså, men uten resultat.
Smaken kom fra Norge, innpakket i tjukt gråpapir med hvit hyssing rundt og masse frimerker utenpå.
Min mor pakket øyeblikkelig opp, mens bordtjeneren vår (servitør) ble bedt om å skaffe henne et arsenal loffskiver til. Frem i dagen kom majones, kaviar og smøreoster på tube, noen litt deformert desverre. Det var 2 pappbeger med SUNDA hvor en gutts overarm med stor muskel satte standard. Ytterligere 2 pappbeger til med vanlig prim. Videre dukket det opp leverpostei, sardiner og gaffelbiter på boks. En lang kølle, spiss i begge ender, kalt spekepølse, var også med. Sist men ikke minst fant min mor noen deformerte klosser i plastembalasje. Hun løftet dem strålende fram mot oss barna: Ekte mørk brun norsk geitost!
Det ble smaksprøver der og da. Noe av utvalget likte vi umiddelbart. Men min mors favoritt var geitosten. Den hadde ikke et vakkert utseende. Uansett hvor rar den så ut lot jeg meg likevel friste til å smake på.
Jeg var på nippet til å spytte alt ut av munnen med det samme, men holdt inne et øyeblikk likevel. En aldeles uutgrunnelig, syrlig smak fanget interesse hos meg. Jeg lot smaken romstere gjennom mitt indre etter sammenlignbare ting. Det fant jeg bare ikke,
Hver gang en geitost dukket opp ble jeg like forundret. Små biter skapte langvarige opplevelser. Pakken som ankom like før jul ble tradisjon. Geitosten ble selve smaken av jul!
Men uavhengig av årstid har jeg senere jaktet rundt i norske butikker, stanset ved små avsidesliggende ysterier, trålet fjell og dalfører der geiter går på sommerbeite, handlet inn ulike produkt for å gjenfinne min barndoms smak av jul. Lenge tenkte jeg at man må ha gått bort fra gammeloppskrifta. Moderne mennesker digga kanskje ikke den samme smaken lenger? Man måtte finne fram til nye varianter? Men når jeg spurte ble dt sagt at man fremdeles holdt gammel tradisjon i hevd, flere steder. Et mysterium syntes jeg det ble, helt til det en dag gikk opp for meg at kanskje skyldtes smaken på norsk geitost i India den lange reisen dit, varmen der og litt røff behandling i posten!
Kan det ha vært en bismak på osten jeg falt for, ekstra jæring eller syrning på ukontrollert vis? Hvem vet?
Takket være en datter og barnebarn får jeg
verdens deiligste hjemmelagede julebrød.
Da må det bli smør og geitost på, selvsagt.
En vidunderlig smak av jul!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar