Jul er for troende. Feiringen av Jesu fødsel vil fylle norske kirker.
Folk strømmer til konsertene på forhånd også. Man vil komme i
stemning, la seg forføre av smektende harmonier, lytte til sanger med kjente kor og artister, se tusen lys skinne i mørket, bli som barn igjen.
Den gode oppdragelse manifesterer seg. Det blir nostalgi og velvære utav det.
Er det noen grunn til å forakte feiringen? La oss hygge oss sammen. Det gjør jo godt. Men hvorfor feirer vi et jødisk barn født for litt mer enn 2000 år siden? Hva har det med oss å gjøre? Historien er sjarmerende berettet hos evangelisten Lukas, i Bibelen. Ja, pussig nok sjarmerer det fattigslige, strevsomme, enkle livet oss. Barnet født i en stall, lagt ned i et fôringstrau med høy eller halm i, vekker ikke vår protest. Mangelen på fødeavdelinger vedkommer ikke saken. Bedårende ser vi for oss hendelsen. Overraskelsene som dukker opp der skaper i tillegg passende undring. Nattens syner og drøm fasinerer. Den dramatiske situasjonen i landet spøker i bakgrunnen, med unntakstilstand og drap. En god historie rett og slett.
Man blir rørt og fatter sympati, ønsker foreldrene og barnet det beste.
Og så da? Hva mer er det med julen? Tror vi at det vesle barnet var verdens frelser, at han kan frelse oss?
Hva ville skje om vi avviste hele greia? Gikk hele julefeiringa i vasken da? Hva med denne tusenårige tradisjonen vår, alle kirkene og dagens godfølelse til jul? Ville det være mulig med noe annet i stedet?
Jul blir det nok i år med, selv uten tro. Ha en god jul!
Et lite miniatyrdikt til slutt, med min anmodning om å sende dagens beboere i og omkring Betlehem en tanke:
Noen blir født med sølvskei i munnen
Betlehem fødte barn i en stall.
God jul Andreas!! Hilsen Cornelia.
SvarSlett