Det lysende treet

        

Midt i byen, på samme sted og omtrent på samme tid hvert år dukker det opp et stort tre.
Første søndag i advent tennes treet.

Det blir ikke påtent av Gud Den Allmektige,                    
slik Moses opplevde med en tornebusk.
Var det et tegn? En guddommelig opplevelse?
Han tok av seg skoene den gangen, eller
var det sandaler han hadde kanskje?
Her er jeg på hellig grunn, tenkte han
i alle fall.

Hva vi tenker når ordfører eller en annen                                        

utvalgt person får æren av å tenne  julegrana,                                         
vet jeg ikke.
Et vakkert syn er det uansett.
Ofte går det et sukk gjennom menneskemengden
som har samlet seg der.
Ikke noe sensasjonelt ved det, men tradisjonelt
og litt sosialt har det blitt.

Vårt tre står merkverdig nok på hellig grunn.
St. Olavs plass, så heter det!
På en hellig Olavs plass altså.
Vi beholder imidlertid skoene på. Bare føtter på iskald
gate kunne nemlig avstedkommet frostskader.

Imange år har kommunen hentet passende trær              
fra egen skog. Men det har etter hvert minket noe
på dem. Systematisk nyplanting skjedde ikke lenger.
Trærne må dessuten helst stå langs vei, slik at de kan
lesses opp på en bil med kran. Man har ikke kommet
dit hen enda at det blir snakk om å ta i bruk helikopter,
for å besørge luftbårne trær til byen vår. Ålesunds stolthet kommer i år ikke fra skogen, men generøst nok fra en privat
hage i Bøgata.  Takk for det!

Det er et enestående eksemplar man trenger til jul.
Treet som står litt for seg selv, med plass til å utvikle
greinene fritt og harmonisk. Jeg har hatt jobben med
å plukke ut slike trær, sammen med en kollega eller to
i parkvesenet. Nå er den tida omme. Et aldri så lite
savn føler jeg med det.


Lysende trær i mørk årstid blir i øyefallende. Måtte det stå imot vind og vær fram mot nyttår! Det har til og med fått røde sløyfer på, pynter opp i en by der blomsterløk bare gjemmer seg i beddene nå.