KONGEN AV BASTØY

Jeg dro nylig på kino og så filmen Kongen av Bastøy. Det var en helt spesiell grunn til at jeg ville se den.

Som tenåring fikk jeg nemlig et par ganger høre om stedet Bastøy, med antydning om at det var et sted der veldig vanskelige gutter ble isolert. Opplysningene om Bastøy var knappe, men virkningsfulle når de ble gitt av min far, i forbindelse med at en av oss brødre i hjemmet vårt hadde vært veldig utagerende, eller ”oppsternasig” som det het.

Bastøy var en isolert øy vanskelig å rømme fra, der man både måtte arbeide hardt, gå på skole og lære seg ordentlig oppførsel. Hvis man ikke lærte det, ble man værende på stedet for bestandig. Dessuten fikk jeg vite at en av fars fettere hadde vært sjef for gutter på Bastøy, altså jobbet der! Men han syntes det var så fælt at han sluttet. Det gjorde ikke stedet mindre skummelt, men vekket også litt nysgjerrighet hos meg. Tanken på Bastøy fortok seg likevel etter hvert som årene gikk.

Helt borte ble likevel ikke skremselsbildene av Bastøy. Plutselig er tiden inne til å få vite mer. Noen har laget film om Bastøy. Jeg blir interessert. Filmen er basert på virkelige hendelser, sto det i forteksten på det store lerretet i kinosalen.

For meg ble det en flersidig, tilbakeskuende opplevelse. Både Norgeshistoie og livshistorie på en gang liksom.

For det første bekreftet filmen at barndommen ikke er til å kimse av. Opplevelser lever på en måte sitt eget liv inni en. Noen vil stadig trenge hjelp til å regulere inntrykk og opplevelser fra barneåra sine. Psykologer og psykiatere kan avhjelpe noe. Enkelte kommer bare ikke over smerter og savn. Da ser man døden som en befrielse og tyr kanskje til selvmord også.

Det som særlig appellerte til meg med denne filmen var persongalleriet. Ikke minst guttene som spiller roller. De virket svært troverdige på meg. De ble så nærgående og virkelige! De gjorde meget sterkt inntrykk. Ja, ulike typer var etter min mening mesterlig portrettert, eller plukket ut av regissøren. Samspillet fungerte aldeles fremragende. Masse ros til skuespillere og filmskaperen der.

Jeg kjente meg igjen i et tilsvarende kollektiv fra barndommen av, internatskolen jeg gikk på med ”gutteboardingen”, som vi sa. Jeg begynte på internatskole seks og et halvt år gammel og fortsatte ut 1.real (8.klasse i dag). En norsk internatskole i India. Der bodde jeg langt unna hjemstedet ni måneder sammenhengende hvert år under skolegangen min. De to første årene var kanskje verst for meg. Vi fikk ferie fra desember til mars og kunne da reise ”hjem”. Egentlig mistet jeg all hjemfølelse. Internatskolen ble
virkeligheten som vi alltid måtte tilbake til. Minner om hjemsted ble for min del dyrket i en kryptisk drømmeverden, eller også forsøkt fortrengt i perioder med ulike skolefag og tilgang på spennende bøker.


Norsk internatskole i India anno 1956. Meg selv som elev med to yngre brødre på besøk. Mor tok bildet.


Skolen var nok ikke så brutal som Bastøy er på filmen. Men problemene jeg kjempet med rent følelsesmessig, for lenge siden, var høyst gjenkjennelige fra skildringen jeg nå overvar på stort kinolerret. Følelsen av isolasjon var slett ikke god, verken i fortid eller vekket til live med Kongen av Bastøy.

På internatskolen fikk vi aldri bevege oss utenfor inngjerdet område rundt skolen, uten i følge med lærere, eller husmor, gjerne da marsjerende på rad og rekke. Det var en følelse av å være fanger, berøvet den bevegelsesfrihet vi hadde hatt hjemme i vårt lokale bomiljø. Vi fikk heller ikke ta kontakt med lokalbefolkningen rundt skolen. Tjenerne ved skolen fikk vi under ingen omstendighet lov til å ”forstyrre” i arbeidet sitt. Barn var overlatt til samvær med barn. Gutter og jenter bodde i hver sin internatfløy og hadde selvfølgelig ikke lov å oppsøke hverandres rom. Vi kunne være sammen i lek utendørs, eller i fellesrom innendørs ved ulike aktiviteter eller arrangement. Skolen lå som en avsondret øy med et forgjettet landskap omkring. To ganger resulterte det i at en elev forsøkte å rømme derifra. Mine foreldre kom på besøk kun en gang hvert år, under alle de ni månedene skoleåret varte. De bodde da noen uker i et boligfelt et stykke unna, og kunne ha meg hos seg, men selvsagt på betingelse av å følge meg til og fra undervisning hele tiden.

Disiplinen var streng. Sengene måtte vi re opp veldig pertentlig, hver og en. Husmor inspiserte, og var hun ikke fornøyd måtte arbeidet gjøres om igjen helt til hun godkjente resultatet. Det kunne bli gråt og stor fortvilelse ut av det. Albuene skulle aldri opp på bordet men ligge stramt inntil kroppen når vi satt til bords. En som hadde vansker med det fikk et papir stukket opp i armhulen. Falt papiret ned var han/hun ute å kjøre. Da var det på’n igjen til ønsket ferdighet ble oppnådd. Ørene våre ble også inspisert ofte, for å påse at de var ordentlig vasket. Det var akkurat som i Bastøyfilmen. Ikke rart vi fikk store, rødsprengte ører! Maten måtte spises opp enten man likte smaken eller ikke. Om noen hadde problemer måtte vedkommende sitte igjen ved bordet etter at vi andre hadde gått, og true i seg det som var igjen på tallerkenen. Om man spydde ble det likevel ingen nåde. Selv i nattens mulm og mørke fikk ingen av oss krype opp i andres seng for å få trøst eller trygghet der, uansett om man var søsken. Den slags tåpelig oppførsel ble slått hardt ned på. Vi måtte klare oss som best vi kunne, og bare gråte i stillhet under hver vår dyne. Eventuelle sengevætere ble bokstavelig talt uthengt. Det vil si de måtte selv bære ut sitt våte sengetøy til tørk på snora utenfor internatet, til alles beskuelse, og fikk ikke nytt før det skulle være sengetøyskift når uka var omme. Hver kveld måtte en av oss, etter tur, holde aftenbønn for alle på rommet. Sovesalen var ikke like stor som på Bastøy, men stemningen og oppførselen der veldig gjenkjennelig.


Sovesal Statens vernehjem Bastøy Foto: Norsk Folkemuseum


Det aller verste på skolen vår, var likevel ”liggestraffen”. Når en regel var brutt eller eleven hadde gjort noe skikkelig galt fikk man altså liggestraff. Da måtte den straffskyldige i seng straks tvungen leksetid på skolen var omme, og ligge helt stille på sengen sin i internatet, uten selskap av noen, uten lesestoff også, i en time eller to timer, hele resten av ettermiddagen/kveld, eller slik i flere dager – opptil en uke i strekk, for de verste ugjerningene våre. Straffen opplevde vi så frustrerende etter hvert at en gjeng av oss gutter en gang besluttet å gå til den mannlige læreren og be om å få juling i stedet. Selv om det ville gjøre ordentlig vondt, for læreren var fryktet for sin styrke, så kunne vi bli raskere ferdig med det på den måten, var tanken, og så få være sammen med kamerater og medelever igjen tross alt. Tror du det ble innvilget? Å neid da, liggestraff kunne ikke unnvikes!

Nok om det.

Filmen om Bastøy anskueliggjør ulik menneskelig opptreden, og ikke minst umenneskelig opptreden. Den handler om et system som heldigvis er nedlagt. Men noen spør seg likevel om norsk avstraffelse i dag ikke er blitt for ”snill”. Folk har det alt for godt i fengsel, sies det for eksempel. Lærer innsatte å skikke seg etter opphold der?

Norske internatskoler i utlandet er det også tatt oppgjør med. Nå er det slutt på internattilværelser der. Barn bør få ha foreldres omsorg i etablerte hjem, innrømmes de protesterende, forhenværende internatbarna med egen interesseorganisasjon i ryggen. Organisasjonen ble dannet i 1990, og heter NORUT i dag.

For meg ble Kongen av Bastøy en virkelighetsnær opplevelse. Filmatiseringen av hendelsene på forbedringsanstalten er høyst severdig og perspektivet fortreffelig, synes jeg. Det var umulig ikke å bli en av gutta der.