Inspirerende jul

Mens Bing Crosby sang og drømte om hvit jul i radioen, fikk vi på Sunnmøre den drømmen virkelig oppfylt, i år. Vakrere kunne det nesten ikke bli. Norsk jul er uten tvil på sitt beste når den er hvit.

Se bare idyllen på bildene her.

Da tåler man gladelig merarbeidet med å måke trapper, både mine egne og dem jeg ellers har ansvar for som kommunalt ansatt. Det dreier seg om mer enn 350 trinn faktisk. Dessuten kom ikke snøen bare som en enkelt ladning heller. Nei da, det snødde dag etter dag. Slik holdt altså overflaten seg rein og fin, og kroppen holdt seg i trim.

Men selv ikke nordmenn kan leve av snø alene. Det måtte handles inn både pinnekjøtt og spekemat, julepølse, svinemør, sylteflesk og lammerull, tørt og vått, ja mere til i år også. Husa ble vasket. Trær pyntet. Ikke bare det ene man tar inn i stua heller. Nei, nå for tiden står frukttrær i hagene fulle av lysende vinterpærer. Og når baksten er unnagjort og melføyka har lagt seg, da er det klart for julelaug.

Årets julebakst ble imidlertid ikke av den aller heftigste sorten som vi har stått for. Dessuten uteble min deltagelse helt i år. Forsømmelsen til tross, det kom et overraskende bakverk i hus likevel. På vei hjem fra museumsjobben sin dukket en datter opp med noe uventet nytt til meg. Pepperkake i indisk utgave. Et ferdigstekt lite tempel!

Det var en overraskelse. Formen fikk jeg også overrakt, innkjøpt fra "Indiska". Da ble det til litt bakverksbearbeidelse fra min side likevel. Ornamentering med melis og små sukkerglasserte anisfrø i flere farger, ga følgende resultat:

Det er klart at tankene mine dermed forflyttet seg litt, til noen minner fra min barndoms juleforberedelser et annet sted. Jeg kan servere et av dem her, kort fortalt:

Forrut for kristen julefeiring hadde hinduene sin lysfestival "Divali Pujah". Inspirert av det ville vi barn på egenhånd lage masse fine lys som vi kunne ha til julefeiringen vår. Jeg og brødrene mine var kommet hjem på 3 måneders ferie fra internatskolen, fulle av tiltakslyst. Da vi en dag fikk besøk av en kamerat fra samme skole, han bodde på en misjonsstasjon bare tre kvarters sykkeltur unna oss, satte vi igang med prosjekt "egenhendig lysstøping".Vi samlet diskret sammen alt vi kunne få tak i av lysstumper i en svær kasserolle og gjorde opp varme på utendørs ildsted. Der satte vi kasserollen over. Et lokk ble dessuten lagt på toppen. Tanken var å få alle stearinlysstumpene til å smelte hurtig. Vi hadde kappet opp ulike bambusrør til passende former, og så for oss finne kubbelys støpt i disse. Passende tråd til veker lå også klar ved siden av en øse. Spent sto vi i ring og ventet på smeltingen. Veden brant lystig.

Jeg måtte etter hvert sjekke forholda og løftet på lokket med en tang, for ikke å svi fingrene. Dermed sa det POFF! Flammene kom som skutt opp unden i fra, fylte kasserollen på et blunk og sto som en ildsøyle opp i lufta. Det røyk plutselig fra håret til kameraten vår som hadde bøyd seg ekstra langt fram, for å se bedre. Jeg klasket febrilsk med hendene på hodet hans for å få bort røyken. Den lys blonde panneluggen hans var borte! Han hadde fått kort kruset hår forran på hodet. Ved nærmere ettersyn så jeg at øyenbrynene hans også var blitt småkruset. Men gutten klaget ikke over smerte eller ubehag noe sted. Ilden i kasserollen døde raskt ut. Fortvilet registrerte vi at all stearin var forduftet.

Planen vår hadde mislyktes. Alt arbeidet var forgjeves. Nå gjaldt det å kamuflere resultatet best mulig.

Kasserollen ble godt gjemt, ilden slukket og gutten med krushåret fikk låne en lue å ha på hodet før han syklet hjem. Senere fortalte han at foreldrene forlangte lua av før han fikk sette seg til bords den kvelden. Det var kvelden før lille juleaften. Mange undret seg på hva han hadde gjort med håret. Men derom ble intet sagt før lang, lang tid var gått.

Jeg ønsker alle andre bedre lykke med sine forsetter, og et godt nytt år!