Midtsommer

Det er bare noen dager siden St Hans, men temperaturmåleren har fremdeles ikke nådd femtentallet på Celsius’ skala. Da trengtes det noen durabelige bål i Ålesund for å varme oss skikkelig opp. Alt kom så sent i gang dette året. Klippesesongen for kommunale og private plener lå to til tre uker etter fjorårets. Nå har imidlertid vegetasjonen endelig fått fart på seg. Særlig de ”ville” vekstene skyter i været. De foredlede pryd og kulturplantene er noe mer avmålt og nølende i veksten sin.

Bilde:
Tusenfryd er hagepryd?
Om aldri så pen
ikke ønsket i en plen.




En storstilt familiedugnad måtte likevel til i hagen min. Døtre, svigersønner og min kone hjalp meg to hele dager til ende, mens småbarna ble passet av andre. Det ble luket, kantslått, flyttet på busker og stauder, mens vi gutta tok oss av fundamentering, forskaling, armering og støping av fjorten meter støttemur. Nå skal det bli et sammenhengende hellelagt område fra bak huset og bort til hagestua med solplassen vår. Litt ekkelt å tenke på at allerede før det er helt ferdig så snur altså sola nå! Hvis den bare kom fram litt fra skyene og luft strømmet til fra sør, i stedet for fra nord, kunne utesesongen vare et par, tre måneder til tross alt. Jeg lever i håpet, og er strålende fornøyd med dugnadsinnsatsen i alle fall. Med godt sensommervær må det inviteres til Indian Summer med Tandoori Murgh, Masala Bhat, Raita, Chatni og Nan for de gode hjelperne mine.
Dugnadsgjengen oppdaget dessuten at jeg hadde fått husokkupanter på taket. Et måkepar hadde rigget seg til med reir oppå pipa! Jeg har vært så opptatt av å plukke og destruere brunsnegler at blikket har hengt fast ved bakken hele tida. Derfor oppdaget jeg vel ikke den luftige etableringen. Det er dessuten første gang det skjer at måke vil hekke her. Stær hadde vi derimot boende fast i mange år, i hjemmesnekret fuglekasse på østveggen av huset vårt. Sist huset ble malt fjernet vi boligtilbudet der. Det var dumt gjort antagelig. Bedre med en svart leieboer i kassa enn hvite måker på taket! Hvem av dem som er mest lusbefengt vet jeg sannelig ikke. Men jeg savner den glinsende vakre stæren med de praktfulle sangstrofene. Det lød atskillig vakrere enn måkeskrik vil gjøre, i mine ører.

Vi besluttet altså å fjerne måkereiret fra pipa. Da fikk pipa en annen lyd. Etter å ha sørget og skreket over tap av rede så det ljomet, en hel ettermiddag, forsvant måkeparet. Det trodde jeg altså. Men i den stille, lyse sommernatt, mens jeg sov; tok måkeparet fatt på ny og etablerte seg på samme sted igjen med hurtig sammenraskede tørre strå. Hva gjør jeg nå? Det er det store spørsmålet.

Jeg får vel ut og selge diktbøker igjen. Den aktiviteten har måttet vike en stund for andre mer presserende gjøremål.