Noe å undre seg på
Jeg har nettopp passert min egen fødselsdag med 66 år. Et barnebarn klatret opp i fanget mitt og lente seg inn mot brystet der jeg har fått innoperert en hjertestarter av type ICD. Stillferdig og liketil lød spørsmålet: Hvor gammel kommer du til å bli, morfar?
Det vet jeg ikke, var alt jeg kunne si og så klemme det vesle barnet hengivent, øyeblikkelig.
I ettertid melder spørsmålet seg på ny. Hvor gammel kan man komme til å bli?
Er det på noen måte mulig å forutsi?
Min farfar ble bare såvidt 50 han. Faren min 10 år eldre enn det. Jeg er godt på vei med å overgå begge forfedrene. I dag finnes det en statistisk beregnet levealder for moderne, norske menn. Genmateriale virker ikke helt enerådende. Kjennetegn hos alle de nevnte tre er likevel visse problemer med hjertet, og avleiringer i blodårene. Kirurgi og medisiner har vist seg å kunne fikse på det. Og stadig færre tror vel nå at en gud har bestemt hvor mange slag hvert enkelt hjerte skal ha å rutte med.
Varene vi skaffer oss har som regel en kjøpsgaranti. På biler utstedes bruksgaranti. Men det finnes ingen garanti når det gjelder mennesket og levealderen vår. Spis riktig. Drikk riktig. Mosjoner riktig. Slapp av riktig. Løft riktig. Sitt riktig. Ligg riktig. Kle deg riktig. Utdann deg riktig. I det hele tatt lev riktig. Da kan du sikkert bli 100 år, sies det.
Kanskje er det riktig det?
Men hvor riktig er det å bli hundre år?
Jeg så barn tegne Tenkereni Paris. men tanken i seg selv
går den an å tegne?
Et bilde av mesteren bak
skulpturen Le Penseur,
Rodin (til høyre).
Mitt barnebarns tanke ga meg noe. La en ny tanke inn i mitt hode.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar