En farefull ferd på tvers over veien var nettopp påbegynt. Lydløst og smidig gled transporten. Det bærende sand og gruslaget virket helt uberørt. Lasten ruvet likevel nokså imponerende. Ingen horn å tute med. Bare føle seg fram i snilefart. Tenk på det.
Et helt hus skulle fraktes rett over veien. Ingen synlige lastestropper som sikring. Heller ikke noen tildekking med presenning. Et fiks ferdig bygg, klart til å tas i bruk. Utsøkt arkitektur, arealbesparende snodd i sirkler om sin egen akse. Fullstendig selvgjort. Misunnelsesverdig. Nesten ufattelig. Fins det noen hjerne bak konstruksjonen tro? Kan en snile tenke?
Selv forberedte jeg meg på mottak av ny, delvis prefabrikert hytte denne dagen. Trailer var underveis, lasten så høy at en bro med max klaring på 4,08 m kunne skape fremkommelighets problemer. Strø var imidlertid lagt ut på bakken klar til å motta ulike, sammenbuntede elementer. Videre transport måtte vi sørge for på egen skulder, eller med hjelp av flere. Personer var kallt inn til dugnad. Mitt hode hadde tenkt omfattende, kompliserte tanker. Problemer og løsninger kvernet fram og tilbake i hjernen.
Man har heldigvis tilgjengelig fotoapparat i mobiltelefoner nå til dags. Dette var noe som fortjente å foreviges. Et inderlig ønske la jeg med, at snilen ville komme seg trygt over veibanen før vogntoget jeg ventet på skulle ankomme. Sjåføren i den svære doningen ville neppe få øye på en så liten og myk trafikkant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar