På sjukehus

Sjukeseng er bra å ha, men hvordan komme seg raskt ut av den?












En dag da jeg plutselig måtte tilkalle ambulanse og fikk behandling for hjerteproblemer, sto leger og pleiere øyeblikkelig klar. Hjelpen var heldigvis ikke langt unna heller. Jeg følte meg ganske priviligert med det svært nærliggende sjukehuset. Et norsk helseforetak jeg ikke ville vært foruten.

Etter første fase med intensivovervåkning fikk jeg plass på vanlig sengepost. Der lå vi tre personer på samme rom. Det var for så vidt positivt å kunne snakke med hverandre, dele erfaringer og synspunkter. Hver for oss hadde vi ulik bakgrunn og noen særegne preferanser også, viste det seg.

Ønsketenkning eller ei, i mitt tilfelle inntraff noe ganske spesielt. Pleieren med ansvar for mitt ve og vel blei ei kvinne med vakker brun hud, kullsvart hår og en rød prikk midt i panna. Hun var inder, med andre ord. Hjertet mitt økte straks frekvensen i ren glede og samhørighets følelse.

Da hun spurte hva jeg ville ha å drikke til frokosten, svarte jeg som vanlig: te, er du snill. Men jeg la til følgende: helst ikke nypete eller noe sånt, Liptons eller Earl Grey takk - for tjai (Indian Chai) fins vel ikke på norsk sjukehus? JO! svarte hun. Jeg kan lage for deg hvis du vil! Klart jeg slo til på det sjenerøse tilbudet. Første dagen ble det riktig nok uten ingefær, kanelstang og koriander tilsatt. Krydderene måtte hun hente hjemmefra til avdelingen, siden.

Hurra for sjefene som gav henne lov til det! Frokostmaten har aldri smakt meg bedre ved noe sjukehusopphold. Det økte velværet bidro med overraskende, hurtig helende effekt vil jeg også mene.
Og norsk helsevesen kan fortsatt ha ytterligere potensial for utvikling, etter min mening. I all takknemlighet tør jeg nå foreslå en "Tjaivalla" i korridorene. En vandrende teselger med stor kjele og tebegere for hånd!

Det er vel flere pasienter enn meg her i landet nå som kan tenkes å sette pris på den slags?