Villniss, og sniler igjen.

Det fins et villniss i hagen min, ved ei steinrøys og en gammel stubbe. En skamplett vil noen si.

Jeg må nok innrømme at ikke alt er helt på stell. Men hva viser seg midt i elendigheten? Naturens rundhåndede gavmildhet, høyst ufortjent i grunnen. Et rusket kratt. Ingen har bedt det vokse der. Gjødsel har det ikke fått av meg. Egentlig utrydningstruet, bare for ugress å regne i en villahage.

                                                           Villnissets hemmelighet.
                                                            På et glemt punkt i hagen
                                                        kom med grønt lite vink i brisen
                                                    forsømmelsers overraskelse for dagen
                                                         tallrikt og oppsiktsvekkende
                                                                uventet innbydende
                                                              stedegent dingeldangel
                                                     som røde lanterner til sensommerfest
                                                          opphengt på lutrygga greiner
                                                              sollysets boblende glød
                                                             saftig sildrende bekkeløp
                                                               i yppige lystfylte drypp
                                                                  av fløyelsmyk hud
                                                                   små vidunderlige
                                                                     villbringebær!

Begeistret hastet jeg inn kjøkkendøra og hentet en plastboks å plukke i. Flere måtte få smake. Døtrene mine og barnebarna, tenkte jeg på. Kan du tenke deg noe bedre enn rørt villbringebærsyltetøy på nystekte vafler?

Nesten to kilo bær høstet jeg i det vesle villnisset på omtrent en og en halv kvadratmeters flate.

Og jeg oppdaget:                 At jeg ikke var alene heller!

Tre små sniler befant seg på campingtur i bringebærkrattet. De hadde slept med seg sin egen campingvogn den bratte stigningen mot buskasets oppstillingsplass. Den ene var strategisk plassert på en grønn flates sølvskimrende skyggeside. Utsikt til bær på alle kanter. Forsynt seg litt hadde de også. Det vistes. Noen bær manglet nemlig litt av sin fylde. Det lå dessuten et avslørende grått spor etter stedvise utflukter. Der lot jeg være å plukke. De skulle da virkelig få sin del av fellesgodene våre på denne frodige plett av kloden, tenkte jeg. De hadde øyensynlig gått til ro for natten. Gynget i søvn med kveldsbrisen.

Tanken om å dele har jeg med meg fra Santalfolket, i India. De delte det de hadde med meg, da jeg var liten. Dessuten hadde de en underliggende erkjennelse om hvor alt egentlig hører hjemme. Hvis jeg mistet "djønnum", et plommeaktig bær fra tornetreet, skulle jeg ikke plukke det opp, lød beskjeden. Det må vi la jordguden få! Hygienisk sett ganske fornuftig. Agronomisk betraktet ikke så dumt heller. Jordsmonnet vil jo utarmes om vi bare høster og ikke fører noe tilbake.

Santalfolkets gamle tradisjoner representerer en menneskelig erfaring og innsikt som kan være nyttig å videreføre, mener jeg. Jeg lar i alle fall bær som faller til jorden tilhøre jorden, selvom jeg i dag ikke ser for meg noen gud under overflaten der. Det har bare blitt en innarbeidet, grunnleggende refleks i meg dette. Små sniler på campingtur deler jeg gjerne med.